Ensom, et bevisst valg?

I lang tid nå har jeg fundert på hvorfor jeg føler meg ensom fra tid til annen. Høyst sannsynlig kommer det av at jeg ikke betror meg til noen. Jeg holder det meste for meg selv. Jeg har på en måte ingen på «mitt lag». Men jeg har lært at dette har vært et valg jeg har tatt.

Det er ikke sånn at jeg aldri har betrodd meg til noen. Jeg har det, men det har jeg angret veldig på i ettertid. For i mange av tilfellene jeg betrodde meg til en venninne eller noen annen har det kommet tilbake å bitt meg i ræva. Jeg har fortalt hemmeligheter om meg selv som plutselig hele skolen visste om. Jeg har uttrykt misnøye om en person eller situasjon til en jeg «hang» med, som da har gått og fortalt det til den/de det gjeller. også var plutselig «alle» i mot meg. Dette erfarte jeg allerede i barnehagen. Og jeg lærte meg fort at det ikke lønner seg å stole på andre.

Jeg er så misunnelig på alle som fremdeles er venner med fra folk fra barnehagen eller barneskolen. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt en venn som jeg viste «had my back» og som jeg kunne snakke med alt om og at vi hadde vært venner siden tidenes morgen. Men slik ble det altså ikke for meg. Jeg vet at mye av skylden er min egen. jeg var så desperat etter en å kalle venn at jeg gjorde hva som helst. Jeg syntes og mente det samme som de,og jeg løy for å gjøre meg selv mer interresant. Jeg skjønner jo nå at dette ikke var helt den rette taktikken. Men når du står der alene i skolegården fordi alle andre har fryst deg ut, så blir man ganske desperat.

Lykken var de gangene det begynte en ny i klassen. Da kunne jeg starte med «blanke ark» og gjøre et godt inntrykk. Jeg løy ikke og var meg selv. Men jeg var livredd for at den nye personen skulle snakke med de andre i klassen og kanskje like de bedre enn meg. Så det gikk ikke lang tid før løgnene var der igjen, og mine egne meninger ble sakte men sikkert vasket vekk. Panikken slo for fult inn når den nye ikke ville være med meg i friminuttene eller etter skolen. Da kunne jeg bli helt desperat. Jeg husker spesielt godt en gang den nye jenta, la oss kalle henne V, ikke ville være med meg i fri minuttet for hun måtte på do. Men når det ringte inn så jeg henne med en annen, la oss kalle henne J. Jeg var sønderknust! V var den første på godt over et år jeg kalte en venn. Alle de andre i klassen hadde fryst meg ut, ville ikke være med meg.

Men plutselig en dag i et friminutt kommer V bort til meg igjen, og jeg øyner et håp. Med en gang begynner hun å klage over J. Over hvor klengete hun er, at hun lukter vondt og er stygg. Desperat som jeg er etter en venn er jeg enig og jatter med. Ensomheten dabber litt av og jeg puster lettet ut. Men, som så mange ganger før går det ikke lang tid før det kommer å bitter meg i ræva. Det hele var bare en felle. V og J hadde gått sammen for å ta meg. De konfronterte meg med hva jeg hadde sakt. Jeg prøvde å forsvare meg selv ved å forklare at det var V som hadde starta hele greia, men det hjalp jo selvfølgelig ikke. Og jeg tenkte for meg selv at når skal du lære!? Det er ingen som vil være vennen din. Hold deg for deg selv, det er så mye lettere. Da trenger du ikke å forsvare deg og det er ingen som kan såre deg. Men jeg skulle gå på den samme smellen flere ganger.

Jeg husker en episode veldig godt. Jeg skulle feire bursdag. Jeg hadde invitert alle jentene i klassen til en jente fest. Mamma som så at jeg sleit med å få folk til å komme kjøpte noen kule glass til festen, og fortalte meg at de kunne gjestene ta med seg hjem. Jeg syntes det var en god ide, og håpet på at det kanskje, bare kanskje kunne bidra til at i hvert fall en kom. Dagen etter, på skolen fortalte jeg om disse kule glassene og at man kunne ta de med hjem etterpå til en av de «kule» jentene, la oss kalle henne L. Men Det jeg fikk slengt i tryne da var «Tror du at du kan kjøpe deg venner!? Hahaha!» Det føltes ut som om bakken forsvant under føttene mine. Jeg viste ikke hva jeg skulle si. Så jeg ble bare stående der mens L og de andre jentene lo av meg. Den bursdagen ble kun feiret med familien min.

Familien min er jeg veldig glad for at jeg har! Jeg er sikker på at uten de hadde ensomheten vært uutholdelig!

Etter hvert sluttet jeg å prøve på å få venner. Jeg lagde meg en fantasi verden der jeg hadde en venn. Men så dum som jeg var måtte jeg fortelle om denne vennen til de andre jentene. Og jeg begynte å spinne et nett av løgner jeg ikke klarte å holde styr på. Det var på en måte en siste krampe, et siste forsøk på å gjøre meg selv spennende på. Jeg tror også det var et forsøk på å ikke virke så desperat på. Det ble vanskeligere og vanskeligere å henge med i mine egne løgner, så jeg isolerte meg selv helt.

Så, når vi skulle begynne på ungdomsskolen øynet jeg igjen et håp. Jeg hadde gått til terapi og hadde etterhvert skjønt at løgnene gjorde mer skade enn de hjalp. Jeg jobbet hardt med å ikke fortelle usannheter. Grunnen til at jeg nå igjen håpet var at vår barneskole skulle inn på samme ungdomsskole som en annen. Hvilket betydde mange nye mennesker. Mange som ikke kjente til meg og mine dårlige valg. Jeg begynte å henge med en ganske så sjenert men rappkjefta (når hun ble varm i trøya) jente, la oss kalle henne R. R og jeg ble gode venner, jeg innbiller meg at jeg klarte å legge løgnene på hylla og var mer meg selv enn noen gang. Jeg var sååååå lettet! Men lykken varte ikke lenge. Hun ville bytte skole etter jul i niende klasse. Men vi lovte hverandre å holde kontakten, og det klarte vi. Resten av ungdomsskolen var ensom. R og jeg hang litt etter skolen nå og da, men på skolen i friminuttene var jeg like ensom igjen. Det var noen venner som kom, men så gikk de igjen ganske fort.

Det var først når jeg kom på videregående jeg virkelig fikk gode venner. R og jeg hadde enda god kontakt. Men nå fikk jeg flere som faktisk likte å henge med meg. Jeg var venner med nesten alle, og de som ikke likte meg fikk høre fra mine nye venner! Men det var ingen av disse vennene jeg virkelig stolte på å følte jeg kunne betro meg til. Så innerst inne var jeg enda ganske ensom, men jeg hadde mange og mye ting som hjalp meg å glemme det.

Andre året mitt på videregående fikk jeg enda et nytt vennskap. Dette ble veldig viktig for meg. Hun var en jente med bein i nesa og dønn ærlig. Hun ble den første jeg følte jeg virkelig kunne stole på. Jeg kunne slenge så mye dritt om hvem jeg ville til henne og hun holdt tett. Og hun gjorde det samme til meg. Det var også en litt ny ting for meg. Det at en annen stolte på meg. Dette vennskapet er det eneste jeg har igjen i dag.

Jeg er veldig glad for at jeg har denne ene gode vennen. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke hadde dyttet så mange av de gode vennene jeg fikk på videregående fra meg. Om jeg  bare hadde kjempet litt mer for å holde på de, så kanskje jeg ikke hadde følt meg så ensom i dag. Men jeg tror at når jeg har følt at vennene fra videregående ikke var så interessert i meg lenger, så har jeg heller valgt å bare la vennskapet dø ut enn å ta sjansen, for og så bli såret. Så jeg tror at min ensomhet i dag er mitt eget valg. Et valg jeg angrer på. Men jeg har en god venn, og det er mye bedre enn ingen!

Opp igjennom oppveksten min har familien min vært veldig viktig. Jeg er veldig heldig som har en stor familie som bryr seg om meg. Foreldrene mine har alltid vært der for meg, selv når jeg har brukt alle mine krefter på å skyve de vekk. Jeg har fantastiske besteforeldre som har tatt meg med på mange eventyr, og skapt mange gode minner. Og for ikke så veldig lenge siden ble jeg en del av en ny familie. Svigerforeldrene mine er de beste i hele verden. De er inkluderende og gode. Også har jeg startet min egne lille familie. Med de to skjønneste små frø, og en samboer som holder ut med alle mine rare greier.

Jeg må også bare slenge med at jeg vet at jeg på ingen måte var en god person på barneskolen. Jeg tok mange dårlige valg. Jeg har også vært slem mot andre. Men i dag vet jeg hva jeg har gjort, og jeg angrer.

Hvorfor jeg velger å dele dette er jeg ikke sikker på. Jeg håper at de jeg har vært slem eller stygg mot kan tilgi meg, og kanskje kan skjønner hvorfor jeg var som jeg var. Men jeg håper også på at andre som føler seg ensomme vet at de ikke er alene! Også håper jeg på mer åpenhet om det å føle seg ensom. Det er litt tabu å føle seg ensom i dag. Så ved å dele dette ønsker jeg å vise at å være ensom ikke trenger å være skamfullt.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s